Jeg liker plommer. Og høst. Det har pøsregnet de siste dagene. Så mye at det har overdøvet fjernsynet! I love it! Det er liksom for mye med 100 dager regn, men som bergenser ar jeg bare kozt meg fælt over det syke regnfallet den siste uken. Jobbhelg. Ro. Telys. Skravling. Også masse folk, masse kaffe, masse løping, også ro igjen. Jeg har et sært trykk i hodet mitt og er kortpustet og har høy puls. Men det går vel over.
I morgen har jeg fri og jeg har en plan.. for sannheten er at jeg sliter kjeeempemye med en psycho-depresjon som jeg prøver å dysse ned. Den er ganske ille og jeg gjør liksom alt jeg kan for å ikke gi den cred, men den sniker seg ut når jeg minst trenger det og forteller meg at jeg er udugelig, mislykket, støgg og at jeg aldri vil kunne jobbe med noe jeg trives med. Jeg skulle ønske jeg alltid kunne være the original taRd, men jeg har desverre/heldigvis for mye substanse i meg til å bare være det. Noen ganger har man mer behov for å tulle rundt og leke useriøs, fordi man nyter så godt at man har det bra og vil ikke tenke på alt det man har løpt fra tidligere. Men når man blir innhentet igjen og det er tid for å ta opp ulike kamper igjen, da må man rett og slett bare annerkjenne at "sånn er jeg også". Det er bare synd at enkelte som jeg trodde forstod meg, fikk nok av opplegget mitt. Opplegget mitt som er LIVET mitt og alt som kan kategoriseres under det.
Det er så jævlig hardt å være sterk hele tiden. Stå opp hver morgen, gå på jobb, prestere, do good, smile, holde på humøret, gå på trening, prestere, være kjæreste, prestere som menneske, og ikke gå under når jeg er alene med hjernen. Det kan høres ut som ingenting, men det er alt.
Så.. i morgen skal jeg gjøre dette:
- stå opp tidlig og drikke koffeinfri kaffe siden jeg skjelver sånn om dagene
- skrive søknad til Nøstebarnet og rote fram CV'en min som sendte til meg selv på epost engang
- brenne bilder til fotograf-stamkunden
- trene max på Sats og gå på Fretex fordi jeg fortjener det
Jeg må snart få meg et ordentlig kamera så jeg kan begynne å ta flere bilder. Noen ganger når jeg går på turene mine med det jeg har hatt av kameraer, så ser jeg ofte rundt meg det jeg føler innvendig hver dag. Og det er vel en slags fremmedgjøring av noe slag. Og ensomheten. Men også det fine <3


